“Hallo Torhild.
Nå vil jeg skrive brev til deg. Vi to har aldri snakket med hverandre. Jeg vet hvorfor, men det er ikke din feil. Nå er du snart 18 år, og myndig, da bestemmer du selv hva du vil. Til jul fikk du Selbusokker av meg, har strikket til alle barnebarna. Så har jeg strikket Selbu-sofapute til alle sammen, store og små. Håper du liker den. Jeg er fra Selbu, du vet ikke det, din oldemor bodde der, men hun døde før du ble født. Jeg har aldri hørt at du kom til denne stygge verden, like bra det kanskje, jeg har hørt det fra andre. Ingveig og Olav ble sint på meg og min mann Leif. Han døde da du var lita, så du vet vel ikke det. Ingveig ble så sint på faren sin, derfor dro de herfra i fullt sinne. Det er nå deres sak det. Ingen er jaga herfra som Ingveig og Olav går og forteller. Det er bare tull, men jeg er lei av alt tullet til Ingveig, så nå får hun komme hit av seg selv, jeg sier ikke mere.
Du og Fredrik kan komme hit begge to, du vet kanskje ikke hvor jeg bor, du har vel aldri vært her, du kan bli med Øygunn en gang.
Sender også med resten av julegaven til deg, alle jentene fikk likedan, og dere får likedan 18-årsgave, du skal få den neste år. Håper du forstår det jeg skriver, jeg ser nesten ingenting lenger, har fått en sykdom som går på øynene. Ingveig kan også få den, den er arvelig. Ingveig har aldri likt gamle og syke folk. Hun var ikke snill med sin mormor i Selbu, hun hadde Parkinson sykdom og mye vondt. Snart er Ingveig gammel og da må du hjelpe henne, hva da, vi får se på det. Nå er du blitt så stor at du forstår noe, alle har sine feil, bare Ingveig vil ikke godta sine. Håper du kommer hit en tur, jeg venter på deg.
Ha det bra så lenge.
Stor klem fra Bestemor Bjørg.”
Det koker inni meg, jeg griner og jeg har lyst til å slå noen. Jeg kom nettopp hjem fra en veldig fin ferietur, og tante hentet meg på bussen klokka kvart over sju og sa hun hadde noe til meg og Fredrik fra “bestemor”. Jeg ble helt satt ut, for som man ser i brevet jeg fikk med, har jeg aldri snakket med henne, og tro meg, det har sine grunner. Aldri har jeg hatt noe som helst forhold til henne, jeg har truffet henne to ganger og hilst på henne én. Én gang. Jeg har hilst på mammas mamma én gang. Helt siden jeg var liten har jeg visst hvorfor vi ikke har kontakt med henne, og det har vært helt greit for meg, det har aldri vært noe problem. Mamma har sagt at hun har sendt masse brev til henne også, som jeg skal få lese, og det virker vel som om tiden er inne nå, eller hva? Jeg skjønner ikke at det går an å slenge så mye dritt, også på en så “vennlig” måte, da, fy faen, jeg er så sint.
Mamma flyttet ut da hun var 16 år. Jeg er 17 nå, et år eldre enn hun var da hun flyttet. Hun bodde i ei lita bygd tre timer herfra, man flytter ikke fra ei lita bygd og inn til Trondheim sentrum helt alene som 16-åring uten grunn.
Fy faen, altså. Det er det verste jeg har lest på lenge, også står det som om hun ikke har noen skyld i noe av det som har skjedd, at det er alle andre enn henne det er noe galt med. Og at jeg er ei lita jente som såvidt begynner å forstå noe nå, som ikke vet noe fra før. Drittkjerring. “Jeg venter på deg.” Da må du nok vente lenge, gamla.
