Skilpadda mi er død. Jeg elsket den lille skallklumpen.
Hvil i fred, Anton. Du kan tro jeg kommer til å savne deg. Å høre dunkingen i glasset og lyden av at du graver i steinene på natta har alltid gitt meg en slags ro til å sove godt. Det å høre og vite med hele kroppen at jeg ikke er alene, at du er der og passer på meg. Da jeg først flyttet inn på det nye rommet, fikk jeg ikke sove ordentlig om nettene, men vet du hva, da jeg flyttet deg inn hit, ble jeg roligere med én gang.
Jeg håper du har det godt nå.
1 kommentar
oktober 4, 2009 at 12:34
Huff, det er så trist å tenke på!