“æ hadd itj vækt’a så hu fikk si hade når du fór..”

Jeg er nødt til å flytte herfra. Helt nødt. Etter at jeg kom hjem fra Nesna i morges, har jeg bare gått rundt og vært i dårlig humør, jeg har bare gått rundt og felt tårer og ønsket meg vekk herfra. Enda ingen er hjemme. Det blir nok litt av en fest når de kommer hjem, eller hva. Jeg er bare nødt til å komme meg vekk herfra.

Det har vært utrolig deilig å få være med søsteren min igjen. Selvfølgelig har det vært godt å se gamle og nye tantebarn igjen også, men det beste var uten tvil å få være med storesøsteren min. Jeg er ganske sikker på at jeg en eller annen gang i løpet av livet kommer til å flytte til Nesna.

Jeg tar tre piller hver kveld, skyller dem ned med en kopp Ricola good night tea og tilbringer 10 minutter på en Yantramatte full av pigger. Jeg venter fortsatt på en god natts søvn, noe jeg har vært foruten i noen få, men uendelig lange, måneder nå.

Det er synd at rommet mitt er så nytt og fint når jeg ikke vil noe annet enn å komme vekk herfra. På en måte. Stemningen er ikke til å holde ut, og jeg klarer ikke unngå å kjenne på avskyet som ikke vil slutte å vokse inni meg. Det skulle vært frivillig, dette med familie…

Ingen har noensinne fortalt meg at ultralyd av eggstokkene foregår ved at man putter ultralydapparatet med et kondom utenpå oppi fitta på folk.

Dette har vært en lang og tung dag. Som om jeg har gått rundt med kroppen full av bly, og hvert sekund har vart fem ganger så lenge som det i teorien skal gjøre. En pause hadde gjort godt, litt fri.

Skilpadda mi er død. Jeg elsket den lille skallklumpen.

Hvil i fred, Anton. Du kan tro jeg kommer til å savne deg. Å høre dunkingen i glasset og lyden av at du graver i steinene på natta har alltid gitt meg en slags ro til å sove godt. Det å høre og vite med hele kroppen at jeg ikke er alene, at du er der og passer på meg. Da jeg først flyttet inn på det nye rommet, fikk jeg ikke sove ordentlig om nettene, men vet du hva, da jeg flyttet deg inn hit, ble jeg roligere med én gang.

Jeg håper du har det godt nå.

Jeg kjenner jeg blir litt skuffet når folk bryr seg mer om at de må stå i milelange køer, enn de bryr seg om livet til et medmenneske.

Den 6. august klokka 20.39 kom Augustinus til verden, 52 cm lang og 3600 gram tung. Jeg har blitt tante igjen.

Jeg har vært på skattejakt i kjelleren. (Egentlig lette jeg etter et maleskrin, men maleskrin, skattejakt, what’s the different, liksom.) Jeg tror jeg fant noe av det fineste noensinne der nede. Dette lå nedgravd nederst i den nederste skuffen på kommoden som står i bua som er full av rot og skrap.

“Hallo Torhild.

Nå vil jeg skrive brev til deg. Vi to har aldri snakket med hverandre. Jeg vet hvorfor, men det er ikke din feil. Nå er du snart 18 år, og myndig, da bestemmer du selv hva du vil. Til jul fikk du Selbusokker av meg, har strikket til alle barnebarna. Så har jeg strikket Selbu-sofapute til alle sammen, store og små. Håper du liker den. Jeg er fra Selbu, du vet ikke det, din oldemor bodde der, men hun døde før du ble født. Jeg har aldri hørt at du kom til denne stygge verden, like bra det kanskje, jeg har hørt det fra andre. Ingveig og Olav ble sint på meg og min mann Leif. Han døde da du var lita, så du vet vel ikke det. Ingveig ble så sint på faren sin, derfor dro de herfra i fullt sinne. Det er nå deres sak det. Ingen er jaga herfra som Ingveig og Olav går og forteller. Det er bare tull, men jeg er lei av alt tullet til Ingveig, så nå får hun komme hit av seg selv, jeg sier ikke mere.

Du og Fredrik kan komme hit begge to, du vet kanskje ikke hvor jeg bor, du har vel aldri vært her, du kan bli med Øygunn en gang.

Sender også med resten av julegaven til deg, alle jentene fikk likedan, og dere får likedan 18-årsgave, du skal få den neste år. Håper du forstår det jeg skriver, jeg ser nesten ingenting lenger, har fått en sykdom som går på øynene. Ingveig kan også få den, den er arvelig. Ingveig har aldri likt gamle og syke folk. Hun var ikke snill med sin mormor i Selbu, hun hadde Parkinson sykdom og mye vondt. Snart er Ingveig gammel og da må du hjelpe henne, hva da, vi får se på det. Nå er du blitt så stor at du forstår noe, alle har sine feil, bare Ingveig vil ikke godta sine. Håper du kommer hit en tur, jeg venter på deg.

Ha det bra så lenge.

Stor klem fra Bestemor Bjørg.”

Det koker inni meg, jeg griner og jeg har lyst til å slå noen. Jeg kom nettopp hjem fra en veldig fin ferietur, og tante hentet meg på bussen klokka kvart over sju og sa hun hadde noe til meg og Fredrik fra “bestemor”. Jeg ble helt satt ut, for som man ser i brevet jeg fikk med, har jeg aldri snakket med henne, og tro meg, det har sine grunner. Aldri har jeg hatt noe som helst forhold til henne, jeg har truffet henne to ganger og hilst på henne én. Én gang. Jeg har hilst på mammas mamma én gang. Helt siden jeg var liten har jeg visst hvorfor vi ikke har kontakt med henne, og det har vært helt greit for meg, det har aldri vært noe problem. Mamma har sagt at hun har sendt masse brev til henne også, som jeg skal få lese, og det virker vel som om tiden er inne nå, eller hva? Jeg skjønner ikke at det går an å slenge så mye dritt, også på en så “vennlig” måte, da, fy faen, jeg er så sint.

Mamma flyttet ut da hun var 16 år. Jeg er 17 nå, et år eldre enn hun var da hun flyttet. Hun bodde i ei lita bygd tre timer herfra, man flytter ikke fra ei lita bygd og inn til Trondheim sentrum helt alene som 16-åring uten grunn.

Fy faen, altså. Det er det verste jeg har lest på lenge, også står det som om hun ikke har noen skyld i noe av det som har skjedd, at det er alle andre enn henne det er noe galt med. Og at jeg er ei lita jente som såvidt begynner å forstå noe nå, som ikke vet noe fra før. Drittkjerring. “Jeg venter på deg.” Da må du nok vente lenge, gamla.