you are the whisper in my ear

Jeg har funnet det mye morsommere å videoblogge enn å.. blogge. Jeg foreslår at du tar en titt her!

með suð í eyrum

Med en racket i min venstre og Ines høyre hånd, en nettingball som spratt frem og tilbake mellom racketene og et solskinn som kunne drept, kom en katt hoppende ut fra buskene ved en husvegg. I munnen hadde den en levende fuglunge som flakset og pep av all sin kraft, og vi kunne ikke gjøre noe, annet enn å jage katten vekk da den kom tilbake igjen for å fange en til.

sjå attende

I dag har jeg startet sent på skolen, og allikevel nesten klart å forsove meg. På skolen har jeg sett på standpunktkarakterene mine og blitt veldig fornøyd, og jeg har sammen med Therese gått til timen 50 minutter for tidlig.  I løpet av de 50 minuttene har vi hørt på sutringa til hun stille, og vi har fått en del impulser som har ført oss til frisørsalongen på torget for å bestille time til å ta hull øverst i øret – noe vi gjorde etter skolen. Da møtte vi også Line, for å gjøre Line litt populær. Da jeg tok bussen hjem etterpå, var jeg så langt borte i mine egne tanker at jeg glemte å gå av der jeg skulle. Litt surt når det blåste så mye ute da jeg gikk av en stopp for sent.

(I dag er det seks år siden jeg fikk mensen, hurra?)

lano for liten?

Jeg må le litt. Noen har lite å gjøre på do.

do you still like scarecrows?

I dag har jeg stått opp litt tidligere enn jeg foretrekker, jeg har gått i bunad av ull i åtte timer i stekende sol og svettet på steder jeg ikke visste jeg kunne svette. Jeg har spist kokte gulrøtter og poteter til middag; av og til suger det å være veggis, buhu. “Stebroren” min har blitt konfirmert, og av alle helger å ta av, var det akkurat den helga jeg hadde blitt invitert både hit og dit. Den var lei. I tillegg har jeg hatt de verste menssmertene (kan man egentlig kalle det menssmerter når det er hele tiden?) hele dagen, og jeg har spist opp alle pillene jeg tok med meg da jeg dro hit. Til informasjon har de ikke hjulpet, de heller, så det går vel greit nok. Nå er jeg hos mamma på Oppdal, 12 mil hjemmefra, og jeg har oppdaget at jeg virkelig ikke skjønner “språket” de snakker her. Jeg mener, hallo, jeg har selv bodd her i fire måneder før, og jeg vet veldig godt hvordan de snakker, men jeg har aldri visst at det var så stor forskjell. Fredrik og jeg satt alene blant tanter og onkler vi ikke kjente, og da de snakket til oss og spurte om ting, så jeg ingen annen løsning enn å la Fredrik svare, fordi jeg rett og slett ikke skjønte hva det var de sa. Hvor trist er ikke det? Det er en en og en halv times kjøretur hjemmefra, og jeg kunne like godt vært i Finland og skjønt like lite.

if I were a boy

November 07 – august 08: Loette 28

August 08 – Mars 09: Microgynon

Mars 09 – mai 09: Mercilon 28

Mai 09 – ?: Yasmin 28

Jeg gir opp. For hver nye pille jeg har fått, har smertene bare blitt verre og mer langvarige (selv om mensen har blitt veldig redusert, kan nesten ikke bruke de gule tampongene, engang). Legen fortsetter å skrive ut nye resepter og å fortelle meg at “hvis denne ikke funker, skal vi..”. Sist jeg var der, skulle vi sende meg til ultralyd om det ikke funket. Det funket ikke, og nå skal vi ta p-sprøyte neste gang om det ikke funker. (Jeg har lest masse, og er det noe jeg ikke skal ha, er det p-sprøyte.) Legen skrev også ut en resept på smertestillende, men hva hjelper det når jeg har vondt mange dager i uka, jeg synes det er skummelt nok å ta vanlig ibux en sjelden gang. Jeg skjønner ikke hvor dette skal føre hen, og hvor det skal slutte. Jeg er lei. Lei av å ha vondt, lei av nye piller og lei av å føle at jeg ikke får noen hjelp. Mamma sier hun skal være med neste gang hvis jeg må tilbake. Unnskyld, når jeg må tilbake.

(Håper dere ser ironien i tittelen, forresten, hah.)

allt jag ville vara behöll jag alltid för mig själv

Jeg er den mest ubesluttsomme personen jeg kjenner. Det trenger vel ikke nødvendigvis bare være negativt, det?

tiptoe over me

Jeg hater å tråkke på snegler. Den knasende lyden som går gjennom hele kroppen og tar samvittigheten med seg ut til hvert lille hårstrå som stikker ut av huden, og følelsen av å ha vært så uoppmerksom at man har oversett et liv og tatt det vekk. Jeg vet ikke helt hva som gjør at det er sånn med akkurat snegler, de små slimklattene som jeg ellers ikke har noe til overs for, men det må nok ha noe med lyden som kommer når skallet knuses å gjøre. Den får meg til å føle meg så skyldig og fæl.

Jeg tråkket på en på torsdag, da jeg var ute og gikk tur med Ine og hunden hennes. Jeg spratt i været, tok med meg hunden og løp for livet, før vi løp tilbake igjen og kunne se at den døde. Stakkar liten.

I told you how I felt the earth could move

Det får meg til å føle meg litt bra at Runa, Ovedie og Augustinus, som er på vei, bare er mine (og Fredrik og de andre søsknene til Runa sine). Søskenbarnet mitt, som jeg forøvrig aldri har likt, spurte meg nettopp om i hvilken sammenheng hun var i slekt med dem, og det var herlig å gni inn i trynet på henne at hun ikke er i slekt med dem i det hele tatt, at de bare er mine og hun ikke har noe med dem å gjøre. Rett og slett herlig. Det er godt å være egoistisk iblant, hvertfall når man gir seg selv litt lov til å være det.

it’s not hard to fall when you float like a cannonball

Innlegget til Neda gav meg lyst til å se gjennom gamle bilder og fikk meg til å innse hvor langt vi har kommet, det er 2009 og alt er så lenge siden, selv om det føles som i går.

Det er to år siden jeg ble konfirmert, to år i overimorgen faktisk. Da var Ovedie litt over 4 år. Nå er hun snart 7 og begynner i andre klasse til høsten.

Til høsten er det også to år siden klasseturen. Så små vi var.

Snart er det også et år siden Tonje og jeg var på Slottsfjell for å se Kent, og satt ute i Tønsberg hele natta og ble syke. Men det var verdt det.

Men samme hvor mange minner jeg kunne ramset opp her fra de tidligere årene, tror jeg dette året allerede er det mest begivenhetsrike. Og om det ikke er det helt ennå, kommer det i alle fall til å være det når sommeren er over. Til nyttår kan jeg nok se tilbake på dette året med et smil, og det er en tanke som holder meg gående.